Dyrt fedreland

Det er vår. Fredsdagen har nettopp gått relativt upåaktet hen for mange av oss. Nasjonaldagen kommer vi ikke utenom. Bunad og is, korpsmusikk og flagg. Og, så kommer den på den riktige tida av året.

Siden vi lever i et land der naturen virker nærmest død om vinteren, får vi hvert år en sterk påminnelse om nytt liv, nytt håp og skjønnheten i naturen. Påminnelsen er så sterk at noen kjenner et misforhold mellom den ytre, påtrengende livsgleden og det de kjenner inni seg. Så blir de deprimert, hvert år, - mer eller mindre.

Jeg kjørte over fjellet til Vestlandet forrige helg og besøkte Bergen og Hardanger. Snøslapset på fjellovergangen dannet en sterk kontrast til den utrolige blomstringsprakten i Hardanger. Fruktblomstringen var startet så smått og rhododendron-busker i alle farger strålte, mens snøkledde topper dannet rammen.

«Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma!» Dette er like mye en takksigelse som en bønn. Tenk hvor mye vi har å takke for i dette landet vårt! Ikke bare den betagende naturen med alle variasjoner fra nord til sør, fra øst til vest. Vi har også et samfunn der vi opplever stor grad av trygghet og forutsigbarhet. Vi rister nok oppgitt på hodet over noen idiotiske politikere og udugelige byråkrater. Men sammenliknet med de fleste samfunn i verden har vi det veldig godt. Vi blir beskyttet av lover og systemer som våre forfedre fikk på plass på Eidsvold og som de litt yngre forfedrene og nålevende har videreutviklet. Det faktum at Norge er blitt ett av verdens dyreste fedreland å besøke, er en annen sak. Likevel kommer kineserne, japanerne og amerikanerne i store flokker for å se og oppleve dette landet som akkurat nå viser seg fra sin aller beste side.

La oss fortsette å be for landet vårt og synge med frimodighet: «Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma!» God mai, folkens!